Sykelønnskrisen krever karensdag

I går la ekspertutvalget til Regjeringen frem de tiltakene de mente var nødvendig for å senke sykefraværet. De aller fleste har vært veldig positive til forslagene. De går blant annet ut på at gradert sykemelding skal bli normen, snarere enn unntaket. Samtidig skal arbeidsgiverne få mer ansvar for langtidfraværet (20 %), og staten mer for kortidsfraværet. Det legges opp til å utvide egenmeldingsperioden til 10 dager. I forslagene ligger det videre klare incentiver som gjør det lønnsomt for arbeidsgiverne å tilrettelegge for at de ansatte kan jobbe, selv om de er syke. Da snakker man selvfølgelig ikke om omgangssyke o.l, men om langtidssykemeldingsproblemer som ryggproblemer, psykiske plager osv. Det er mye positivt i det utvalget foreslår. Nå skal "partene i arbeidslivet" forhandle mellom seg, og regjeringen skal til slutt bestemme seg for hvilke tiltak de ønsker å forfølge.

Selv om jeg i hovedsak er positivt innstilt til forslagene, så mener jeg utvalget ikke går langt nok. Det er på ingen måte en kritikk av utvalget, da de har tatt utgangspunkt i det som er realistisk i dagens politiske miljøet, og i så måte er det totalt urealistisk å røre selve sykelønnsordningen i seg selv, da den er fredet av alle politiske partier. Utvalget uttalte i går at en mindre reduksjon i sykelønnsutbetalingene vil redusere sykefraværet, men at det ikke hadde blitt berørt i deres diskusjoner.

Å gi arbeidstakerne mulighet til å sykemelde seg selv i opp mot 10 dager er etter min mening en oppskrift på økt kortidssykefravær. Forslaget forutsetter nemlig at mennesker er gjennomgående moralske, og at de ikke er borte fra jobb så fremt de ikke er helt nødt. I likhet med Edmund Burke mener jeg at mennesker ikke er ufeilbare. Dermed tror jeg også tiltaket vil føre til mer kortidsfravær. Forslaget har imidlertid en positiv effekt, og det er at det avlaster legene for unødvendig tidsbruk med pasienter som skjønner selv at omgangsyke krever at man er borte fra jobb et par dager. Dersom forslaget med egenmelding skulle ha fungert måtte det ha vært kombinert med minst 1 karendsdag. 1 karensdag innebærer at man ikke får utbetalt penger første dagen man er borte fra jobb. Det vil gjøre at terskelen for å ta ut sykemeldingsdag blir vesentlig høyere. Jeg ser for meg at et slikt tiltak ville kunne fungert bra i en kombinasjon med 90 % sykemeldingsutbetaling etter dag 1. Dessverre har Høyres landsmøte lagt bindinger på våre stortingspolitikere, som gjør et slikt tiltak umulig å foreslå. Det tror jeg mange Høyrevelgere, spesielt de i små- og mellomstore bedrifter, irriterer seg over.

Hver gang man diskuterer sykelønn med den radikale venstresiden, representert ved SV og fagforeningene, blir det påstatt at "ingen velger å være syk". Det er en sannhet med modifikasjoner. Det er ikke tilfeldig at sykefraværet i Norge er langt høyere i dag enn det var for 10 år siden. Det er ei heller tilfeldig at sykefraværet er høyere i Norge enn i sammenlignbare land. Videre blir det gjerne hevdet at de som ønsker seg karensdager "motarbeider arbeidstakerne". Det er feil. Jeg er på arbeidstakernes side. Fordi det veldig store flertallet av arbeidstakerne er i arbeid, og de er på ingen måte tjent med at vi sløser bort titalls milliarder kroner på unødvendige sykelønnsutbetalinger. Disse pengene kunne i stedet gått tilbake til arbeidstakerne i form av skattelettelser, eller i form av mer penger til togene så de begynner å gå når de skal. Dessuten finnes det solide empiriske bevis på at det å stå i jobb, selv om man er litt syk, ikke gjør deg mer syk, men tvert i mot gjør det mindre syk.

Jeg tror sykelønnsutbetalingene vil stå på stedet hvil. Dersom man ønsker å senke kostnadene bør man altså innføre minst 1 karensdag, samt 90 % utbetaling etter det.

Hva synes du om karensdager?

Hva mener folk om sosiale medier?

NRK har gjort en analyse hvor Analyse har 500 mennesker fått en liste med kjente sosiale medier og blitt bedt om å beskrive dem med ett eneste ord.

Her er resultatet:

Facebook:
Twitter:Youtube:

KrF: et åpent og raust parti?

Spliden i Kristelig folkeparti har vært i mediefokus den siste tiden. Bakgrunnen er at partiet gjorde sitt dårligste stortingsvalget siden partiet ble stiftet i 1933. De tillitsvalgte i partiet stiller seg nå spørsmål om hva strategien skal være for å styrke partiets oppslutning frem mot neste valg. Den strategiske utfordringen er stor. Partiet har flere medlemmer over 80 enn de har under 40. Det kan virke som KrF har forsøkt å kapre sistegangsvelgerne fremfor førstegangsvelgerne. Kristelig folkeparti har sikkert forsøkt å nå unge velgere ved å blant annet ha Stortingets yngste stortingsgruppe, men det hjelper ikke stort når tiden jobber mot dem. For er det egentlig plass til et kristelig parti i den norske partifloraen? I en tid hvor stadig færre i Norge er kristne, og hvor unge velgerne i stadig større grad blir liberale i verdispørsmål, så kan svaret muligens være nei.

Den unge nestlederen i KrF, Inger Lise Hansen, har de siste dagene markert seg i media med sin oppfatning om hvor partiet bør gå. Hun trekker frem en ny linje som etter min mening ville ha betydd en klar opp oppmykning av partiets verdiprofil. Selv om jeg er politisk ening med de politiske forslagene Hansen kommer med, tror jeg ikke det vil løse KrF sine utfordringer. Forslagene bidrar til et ytterligere utydeligjøring av Kristelig folkeparti sin verdiprofil, og er det noe KrF ikke trenger nå er det å fremstå mer utydelig. Dessuten har forslagene bidratt til en forsterkning av den interne splittelsen i partien, og det gir ikke noe godt grunnlag for fremtidige valgseiere. Inger Lise Hansen burde har forankret forslagene i eget parti, og utspillet fremstår for meg som modig, men uklokt.

Inge Lise Hansens forslag:
- Ja til EU
- Vinmonopol i alle kommuner
- Oppmykning av Israel-politikk
- Borgerlig vigsel av homofile
- Fjerning av bekjennelsesplikten

Det siste forslaget om å fjerne bekjennelsesplikten mener jeg imidlertid er klokt. Denne plikten går ut på at alle tillitsvalgte i Kristelig Folkeparti må bekjenne seg til den kristne religion. Dagfinn Høybråten har de siste dagene forsøkt å profilere partiet som et "åpent og raust parti". Jeg kan imidlertid ikke forstå hvordan dette henger på greip med bekjennelsesplikten. Det er jo ikke akkurat spesielt åpent og raust å ikke tillatte ikke-kristne, som meg selv, inn i partiet. Tvert om tror jeg det er med på å skremme vekk velgere til KrF, da det bekrefter et inntrykk av et prektig parti.

Et annet interessant moment, som ikke forteller noe om veien videre, men som forteller noe om hvilken kommunikasjonsutfordring partiet har for tiden er hvordan Inger Lise Hansens forslag har blitt tatt mot av sin egne. Det "åpne og rause partiet" har reagert svært kraftig, og på Tv2-nyhetene i dag tidlig kunne jeg høre at en rekke KrF-ordførere ønsket å kaste Inger Lise Hansen som nestleder. Det blir en dobbeltkommunikasjon når de på en side sier de er et åpent og raust parti, mens de på en annen side refser de som tørr å heve stemmen.

70 % av alle velgere mener at KrF har den beste eldreomsorg- og familiepolitikken. KrF har en utfordring når disse sakene ikke står høyere på den politiske dagsorden. Noe av årsaken til at KrF ikke klarer å løfte disse sakene høyt nok opp er fordi de ikke evner å prioritere de vet hva de ønsker å kommunisere. Det vil ofte litt for mye, og ender i stedet opp med å ikke få til noen ting. De havner i stedet mellom to stoler. Kristelig Folkeparti bør bruke tiden fremover på å bli enig om hvilke 2 eller tre hovedbudskap de ønsker å kommunisere, og kanskje de da i større grad vil evne å nå gjennom hos velgerne. Det er viktig at det er stor enighet i partiet om disse 2 eller 3 hovedbudskapene. Intern enighet gjør det langt lettere å kommunisere eksternt, da man kommuniserer mer enhetlig. Dessuten vil en slik strategi gjøre at partiet 40 000 medlemmer kan samles om et felles budskap, i stedet for å krangle med hverandre. Ikke minst vil det gjøre lettere for partiets medlemmer å svare på spørsmål om hvorfor man skal stemme på KrF.

Et lite minipoeng til slutt. Den demografiske tilsier at stadig flere velgere vil være over 60, og dermed ha interesse av en god eldreomsorgspolitikk. Når partiet allerede har høy troverdighet på dette området, bør dette være et område hvor partiet bør satse videre på. For velgere over 60 er ikke nødvendigvis en dum primærmålgruppe.

Hvilken vei mener du at KrF bør ta videre?

Billigere og bedre tannhelse

Fullfinansiering av tannhelsetjenesten er både kostbart og har mange uheldige konsekvenser. Det finnes imidlertid andre løsninger som kan gi billigere og bedre tannhelsetjenste.

På mandag var jeg hos tannlegen min i Sætre. Etter å ha konstatert at tennene mine var i god stand, begynte jeg å diskutere tannhelsepolitikk med Stoltenberg, som min tannlege. Stoltenberg inspirerte meg til dette innlegget:

Store løfter – ingen resultater
Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har over tid vist stor evne til å presentere velgerne for fettete valgflesk. Blant disse løftene finner vi løftet om gratis tannhelsetjeneste til alle. I Dagsavisen den 2. august 2004 sa partileder Kristin Halvorsen at ingen skal måtte la være å gå til tannlegen fordi de ikke har råd. Hun sa videre at gratis tannhelse var en av de tre viktigste velferdsreformene de neste årene. Stemmen til frøken Halvorsen fikk en annen tone da hun inntok regjeringskontoret. Kanskje også regjeringen forstod at gratis tannhelsetjeneste var et dårlig forslag?

Et eksempel på hvorfor man bør pusse tennene

Hvorfor gratis tannhelse er en dårlig løsning
Egenbetaling gir ansvar for egne handlinger
Konsekvensene av gratis tannhelsetjeneste vil være at enkeltindivider ikke lenger finner det nødvendig å ta like godt vare på tannhelsen sin. Skattebetalerne (sosialdemokrater ville sagt staten) tar jo regningen uansett atferd. Om seks dager fyller jeg 20 og da må jeg betale tannlegeregningen min selv. Det vil bli vesentlig dyrere, men den umiddelbare konsekvensen av dette er at jeg har blitt mer oppmerksom på min egen tannhelse. Jeg er ikke så keen på å legge ut 800 kroner for å ha et hull i tennene. Derfor har jeg blitt enda nøyere og er aktiv bruker av både fluor og tanntråd. Jeg kan ikke love at jeg hadde vært like flink om staten hadde betalt uansett. Dette henger sammen med at individer tar større ansvar dersom positive handlinger henger sammen med fravær av negative sanksjoner eller tilstedeværelse av belønninger.

Et lite treffsikkert tiltak
Selv om 200 000 ikke går regelmessig til tannlegen, så er det fortsatt 4,6 millioner mennesker som gjør det. Da vil det være lite treffsikkert å innrette gratis tannhelse mot hele den norske befolkningen. Det vil da være bedre samfunnsøkonomi å bruke pengene på de som har spesielle behov, i stedet for å lage en ny universell ordning.

Synes du dette er penere enn det overfor?

Dyr løsning
Hovedgrunnen til at tidligere finansminister Kristin Halvorsen og co ikke har innført gratis tannbehandling er fordi det vil være dårlig bruk av helsekronene. Skattefinansiert tannlege vil kunne koste skattebetalerne rundt 6 milliarder kroner i året. Til den summen kan man for eksempel kjøpe en iPod nano til hele det norske folk. (Jeg jobber på elkjøp grønland, så fint om vi kunne gjennomført transaksjonen der) Da er ikke effekter som etterspørselsoverskudd blitt tatt hensyn til. Det vil også kunne komme en mer kostnad som følge av dårligere tannpuss hos hver enkelt.

Mitt utgangspunkt
Det er rotfestet i Høyres politikk at man skal ha respekt for skattebetalernes penger, men samtidig sørge for å ta vare på dem som faller utenfor. I min samtale med Stoltenberg fikk jeg vite om mennesker som har særdeles høye tannlegeutgifter. Det kan f.eks. gjelde eldre mennesker, personer med psykiske lidelser og mennesker med rusproblemer. Jeg har selv erfart dette ved både å ha jobbet i rusomsorgen og på et sykehjem. Min erfaring er at dette oppfattes som sosial stigmatiserende og at det i tillegg skaper sterke smerter og problemer med å spise.

Heldigvis finnes det allerede i dag støtteordninger for barn og ungdom, psykisk utviklingshemmede, eldre langtidsstyke og uføre i institusjon/hjemmepleie. Det finnes likevel mennesker som faller utenfor. Det gjelder for eksempel mennesker med særs dårlig økonomi. I tillegg kan studentene nevnes. Utgiftene de har til tannhelse kan være såpass store at det medfører at man utsetter tannlegebesøk. Dette vil igjen føre til større problemer på sikt. Dessuten er det et problem at mange rusmisbrukere f.eks. aldri får det helsetilbudet de har krav på.

En mulig løsning
Pristak?
En mulig løsning kan være å innføre et universalt pristak på en gitt sum. For eksempel kan man ha et pristak på 3000 kroner i året. I så fall må regninger over kroner 3000,- dekkes av skattebetalerne. Det ville gjort at folk må ta ansvar for egen tannpuss, samtidig som man ikke får uforholdsmessig store regninger i postkassen. En venninne av meg i tyveårene fikk for eksempel nylig en regning på 16 000 kroner fra tannlegen sin som foreldrene hennes måtte dekke, da hun ikke hadde råd.

Behovsprøving
I tillegg til et slikt pristak bør man bedre ordningene for enkelte grupper. Blant annet bør man utformere de behovsprøvede tiltakene på en mindre byråkratisk måte, slik at de som har behov for hjelp enkelt kan få det. Mennesker med rusproblemer bør altså lettere få et lavterskeltilbud, uten å måtte gå gjennom månedslange byråkratiske prosesser. Mange av disse tilbudene koster penger, men derfor er det gledelig at Høyre har satt av penger til dette i sine alternative budsjetter. Dermed er det ikke lenger bare tomme løfter.

Kompetanseløft i eldreomsorgen
En bedre tannbehandling til eldre og andre som mottar omsorgstjenester, må være prioritert. Alt for mange eldre opplever en betydlig forverring av tannhelsen når helsen skranter. Høyre har foreslått et kunnskapsløft for ansatte i omsorgstjenesten, og bedre kunnskap om tannpleie bør være en del av dette. Jeg tror det vil bedre tannhelsen til de eldre.

Konklusjon
98 % er fornøyd med sin tannlege. Dermed kan man i det store og hele konkludere med at norsk tannhelsetjeneste er bra. Jeg tror likevel at de forslagene jeg her kommer med vil kunne bedre tannhelsetjenesten. Det vil spesielt gjøre tjenesten bedre for de med store tannhelseproblem og dårlig økonomi.

Hva synes du om forslagene?

Obama ignorer menneskerettigheter i Kina

Folk i Norge prater ofte negativt om Barack Obamas forgjenger, George W. Bush. Faktum er likevel at George W. Bush var langt mer opptatt av menneskerettigheter i Kina enn det Obama er. Bush viste ikke kineserne den respekten som de mener Kina fortjener, og han vektla i større grad forholdet til Japan og Taiwan. Det at Bush var opptatt av menneskerettigheter i Kina var negativt for forholdet mellom de to landene.

Obama har inntatt en mer pragmatisk holdning til Kina. Han innser at USA er svært avhengig av Kina i forhold til handel og Nord Korea, og når han vekter disse faktorene opp mot menneskerettigheter vinner dessverre ikke menneskerettighetene. Dialog kaller han denne nye linjen. Andre vil nok heller kalt det en moralsk fallitt.

Da frøken Clinton besøkte Kina tidligere i år var ikke menneskerettigheter et tema. At flere tusen sitter Når sjefen selv besøker Kina under sin rundreise i Asia denne uken vil ikke menneskerettigheter stå høyt på dagsorden. Fredsprisvinneren ønsker i stedet å diskutere Nord-Korea, handelsforhold og klima. Menneskerettigheter skal etter det NRK erfarer knapt bli et tema. Jeg synes det er trist at verdens mektigste mann ikke tør å ta bladet fra munn, og tar opp den anstrengte menneskerettighetssituasjonen i Kina.

Som eksempler på klare brudd kan man nevne følgende:
- Kvinner blir tvunget til å ta abort
- Mennesker som ytrer seg kritisk mot regimet blir fengslet i arbeidsleirer i årtier
- Mennesker blir tvunget til å kun føde 1 barn
- Fravær av pressefrihet, religionsfrihet og organisasjonsfrihet
- Fengsling uten dom og urettferdig rettssaker

I tillegg til dette så forekommer det både dødsstraff og tortur i USA, men dette er anklager som også kan fremmes mot USA.

Et eksempel på sensur hentet fra Amnesty International:
Le Chi Quang, en 33 år gammel jurist og IT-lærer, ble arrestert på en internet-café i februar 2002. Ifølge tiltalen ble han «tatt på fersken mens han sendte epost til utlandet». Han ble beskyldt for å distribuere negative artikler om myndighetene, ved å vise til temaer som menneskerettighetsbrudd og demokrati. I november 2002 ble han dømt til fire års fengsel for «propaganda mot staten».



Obama bør ta menneskerettigheter på alvor, og benytte sin makt som verdens leder til å diskutere situasjonen med Kina.

Dårlig signal fra Hoksrud

Andre nestleder i transport- og kommunikasjonskomiteen på Stortinget, Bård Hoksrud har vel aldri vært den skarpeste kniven i skuffen.

I forbindelse med en undersøkelse NRK har laget, svarer 15 av 16 at de har blitt tatt for å kjøre over fartsgrensen. Det er et beklagelig faktum, og blant de som har blitt tatt for råkjøring er Bård Hoksrud er blant dem. Men det som skremmer meg mest er måten Hoksrud kommenterer saken på. Det er ikke snakk om å si at han har vært uheldig en gang, og at han skal forsøke å holde seg under fartsgrensen i fremtiden. Nei, i stedet synes han det er flaut å bli tatt fotoboks, siden han burde kunne klart å bremse ned foran dem (les: gasse på igjen etter boksen). Her er svaret hans:

- Jeg må innrømme at jeg har vært over fartsgrensen jeg som alle andre. Jeg har faktisk blitt tatt to ganger i fotoboks, og det er litt flaut, for de vet man jo hvor de står, sier Hoksrud.



Med dette svaret bidrar Hoksrud å legtimere brudd på reglene i trafikken. Jeg synes det er et hån overfor ofre for bilulykker at en så prominent politiker ikke klarer å forstå konsekvensene av de valgene han tar. Det sender et dårlig signal til andre sjåfører og vil unødvendig utsette andres liv for fare. Skjerp deg Hoksrud, og lær av Knut Arild Hareide som sier følgende:

- Jeg prøver å overholde trafikkreglene så godt jeg kan, sier Knut Arild Hareide til NRK på spørsmål om han noen gang har ligget over fartsgrensen.

Hva synes du om at kjente norske politikere bryter fartsgrensen?

Valgkampsang fra Bergen Unge Høyre